En av de store greske oppdagelsesreisende var Pytheas. For 2300 år siden seilte han gjennom Gibraltarstredet og oppover kysten av Portugal og Spania, langs kysten av Frankrike og rundt De Britiske Øyer. Deretter fortsatte han sannsynligvis langs Nordsjøens kyster og oppover Norskekysten, muligens helt opp til Polarsirkelen, ”åtte dagers seiling nordover“.

Det land han her fant, benevnte han Thule, og i lange tider anså folkene ved Middelhavet at dette Thule var verdens nordligste befolkede områder.

Ultima Thule
Av Pytheas beretning om Thule avledet man begrepet Ultima Thule, landet bortenfor Thule, dit ingen hadde vært, og hvor det bare var fantasien som var begrensningen. I Europeisk kultur i dag beskrives Ultima Thule som ”det høyeste, ypperste eller øverste som kan presteres eller nås, en akme eller der grenser ikke kan sprenges; men også det dypeste, Nadir (motsatt av Zenit), og det fjerneste av ukjent land”.

Thulefjord
I vår forestilling står Thule for et land og en kultur som er vill og vakker – det står for Nord-Norge. I dette landskap finnes en nedarvet matkultur, bygd på hva som har vært tilgjengelig av råvarer lokalt, som kunne høstes, dyrkes og drives. Krydderhandelen kjenner ingen grenser, og utover landsdelens egne urter har eksotiske krydder funnet veien nordover – især til de velholdnes bord. I nord-norsk matkultur finner man tradisjoner fra fest og fra hverdag – både hos fattig og rik.

Men langt nord i Thule, som ellers i vår verden, er det oppfinnsomheten knyttet til de rimelige råvarene, de som var til mat for ”folkene“, som er den viktige kulturbæreren. I Sverige kalles denne mattradisjonen for ”husmannskost“. Idag står den for mat for festlige anledninger.

I Thulefjord skal vi hente frem og gjenskape de retter og råvarer som hører den nord-norske landsdelen til. Dette skal skje i nært samarbeid med handel og restaurantbedrifter i landsdelen, og selvsagt de nord-norske råvare-leverandørene.